Kunsten å være unik…….i en bukett.

Forhistorie
Jeg har en kollega som elsker å ta bilder. Hun går på det ene fotokurset etter det andre og har etter min mening blitt veldig god på å «se» det vi andre enten tar som en selvfølge eller haster forbi uten å legge merke til. Detaljer vi stort sett ikke tenker så mye over. Tidlig i våres mens vi spiste lunsj en dag ba jeg henne om hun en dag kunne ta bilder av arbeidsplassen vår. Dagene og ukene gikk og jeg tenkte ikke så mye mer på denne samtalen. Noen uker før sommerferien mens jeg satt på kontoret mitt , sto plutselig denne fotodamen i døren. Hun rakte meg et nydelig lite blankt hefte og sa – «sommergave fra meg til deg». Dette lille hefte inneholdt alle de bildene hun en søndag uten min viten hadde vært og tatt av arbeidsplassen vår. Alle bildene var av de små detaljene jeg nevnte tidligere, alt fra den store døren vi går inn hver dag til et lite rødt hus du kun ser fra en spesiell vinkel fra ett spesielt vindu. Alle bildene hadde en tittel . bildet på omslaget hadde fått tittelen «kunsten å være unik i en bukett» -« jeg synes den tittelen passet så godt til deg «- sa hun smilende og gikk sin vei. Jeg skal innrømme at jeg ble veldig rørt. Her hadde det kommet en dame , gitt meg en bildebok og sagt at jeg var unik. Lille vanlige normale jeg. En dame som kjører tung motorsykkel, en dame som har en stor kunnskap og utdannelse i tallenes verden jeg aldri hadde maktet, en dame med både mann ,stort hus og helt sikkert kontroll på det meste i livet. Hun baker til og med kaker som ser ut som glansbildekaker. Hun synes jeg var unik. Hva var grunnen til det , undret jeg..

IMG_7154.JPG unik

Kunsten å være unik i en bukett
Stadig vekk skrives det og blir oss fortalt at vi alle er unike. Jeg prøver meg og sier – om du våger stå for hvem du er på godt og vondt , ja da er du unik. Hva er det da ved min personlighet og min væremåte som får en kollega til å synes at jeg er unik. Kanskje jeg skal prøve å definere ordet unik. Jeg synes noe eller noen er unik/unikt når det ikke er noe jeg kan ta som en selvfølge. Se for deg en saueflokk på vei ned fra sommerbeite i fjellet. Hvem legger du merke til ? om du får en stor bukett med blomster i fanget, hvilken av blomstene legger du ved førsteøyekast merke til ? jo, den som på en eller annen måte skiller seg ut fra de andre. Det kan like gjerne være på vondt som på godt. Jeg har nok om jeg skal si det selv tilført arbeidsplassen min en ny og annerledes pust. Om den er frisk eller lukter råttent ja det får være opp til den enkelte , men pusten i seg selv var og er til tider fortsatt litt utover det som tidligere var vanlig blant mine kollegaer. Jeg har tatt sjanser underveis, for en kan aldri vite om slike avsporinger blir godt mottatt. Det har vist seg at de stort sett blir det. kanskje fordi vi alle liker overraskelser og sprelske påfunn. I hvert fall om noen andre utfører de slik at vi selv kan more oss. Det å vise med de bitte små handlinger at du setter pris på kollegaene dine og byr litt på deg selv, ja det koster så lite , men du verden så mye det gir og vi vil få det mangedobbelte tilbake. Noen ganger har jeg selvfølgelig feilet og driti på draget som det heter på bredt norsk, men er det ikke sånn med mange ting i livet? Den som intet våger intet vinner. Og jeg har vunnet! Jeg har hva jeg kaller verdens beste arbeidsplass. Jeg har verdens beste kollegaer som jeg fryder meg over og savner når de er borte. Jeg er i tillegg så heldig at jeg har arbeidsgivere som i mine øyne er unike. Ja for jeg synes det er de rundt meg som er unike. Rett og slett fordi de gir meg rom for å være den jeg er. De viser i handling og ord at de setter pris på meg for den personen jeg er, og det jeg bidrar med. Det er unikt for meg . Jeg har ikke vært vant med at folk rundt meg velger å hjelpe meg å bære min personlighet med stolthet og som i tillegg støtter meg og mine drømmer. Da blir dette for meg unike mennesker .
Det unike ligger ikke i selvfølgeligheten.
Det unike ligger i særegenheten.
Våger du ta vare på det særegne, på godt og vondt,
Ja da er du på vei inn i et unik verden.
Etter å ha tenkt og grublet på dette med hva det var som fikk min kollega til å synes jeg er unik er nok at vi på min/vår arbeidsplass gir hverandre rom for at vi er forskjellige. Vi kan le så vi faller av stolen , vi kan gråte åpenlyst uten blygsel. Vi erter hverandre, vi viser sinne over noe en har sagt eller gjort så det gnistrer på høylys dag mens lunsjbuffeten velter seg på kjøkkenet. Men vi våger også vise og fortelle at vi setter pris på hverandre. Vi forteller hverandre at vi savner hverandre og vi står samlet som gruppe om det skulle være nødvendig. Vi gjør hverandre unike på min arbeidsplass. Og sammen med alt dette og alle våre personligheter har vi fått et unikt arbeidssted. En arbeidsplass og med arbeidsgivere og kollegaer som tillater at folk er forskjellige og setter pris på ulike personligheter er selv i 2013 unikt. Kanskje det rett og slett er alle de forglemmegeiene rundt den ene synlige som er unike , i og med at de tillater synlighet for en og lar den ene skinne litt i ny og ne….
Om du er så heldig å ha en unik arbeidsplass skal du aldri la det bli en selvfølgelighet .