Våren er i anmarsj og jeg undres..

Over skaperverkets årlige ritual. Det er en deilig tid jeg går i møte. Jeg skal mettes med skjønnhetsinntrykk i form av duft, farge ,varme og lys. I en lang og mørk vinter har jeg båret på lengselen etter lystet og varmen. Nå er tiden endelig her og jeg stemmer i med Elias Blix som sa;
«Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord og atter som eit under nytt liv av daude gror»
Spørsmålet er om jeg kommer til å ta meg tid nok til å oppleve hva som skjer i naturen i disse vårmånedene. Klarer jeg det, eller har jeg blitt så nærsynt og sløv i all min travelhet at jeg ikke har sans for skaperverkets årlige under med busker og trær som grønnes, blomster som springer ut i all sin skjønnhet. Jeg undres..
Jeg har bestemt meg for å bli ennå flinkere til å stanse opp og nyte denne tiden som dessverre går så alt for fort. Det er nå en gang slik at jo eldre jeg blir , desto hurtigere synes tiden å gå. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og så mye jeg burde gjøre men tiden strekker dessverre ikke til. Eller er det jeg som er for dårlig på å prioritere? Jeg stiller meg selv stadig oftere spørsmålet om hva som er det vesentlige i livet, og i den forbindelse har jeg valgt å dele mine holdninger og verdier i to kategorier. Jeg ser på meg selv som et tjern med en overflate som er godt synlig og som de fleste nok setter meg i en bås etter. Ja for det er nå en gang slik at vi mennesker liker å putte ting og andre mennesker i båser. Så har jeg et dyp under denne overflaten som består av tankene , livsverdiene og drømmene mine og hjertet mitt. Det er her i denne indre delen av meg jeg ønsker å ta de fleste valg og det er her jeg ønsker at flere kan se meg. Derfor har jeg bestemt meg for å fylle tjernet mitt med så klart vann som overhodet mulig slik at andre mennesker kan se ,virkelig se og høre meg. Ja om de stanser i noen minutter da og glor litt på dette menneskelige tjernet.
Det er mitt inderlige ønske at min og andres jakt etter materielle goder ikke blir så tidkrevende at vi ikke får oppleve roen og stillheten. For det er da vår sjel arbeider. Men jeg vet av erfaring at dette er vanskelig. Overflaten betyr så mye for så mange av oss. Jeg vil at våren spirer fra bunnen av mitt tjern og ikke bare som liljen vi ser på overflaten. Røttene til denne vannliljen skal være friske og levedyktige. Tenk så fantastisk å kunne kjenne følelsen av vår i eget liv. Vil jeg i år, bedre enn tidligere, klare å nyte dette vidunderet som kalles vår. Jeg undres..

No livnar det i lundar,
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var som Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Det var dei mørke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned til fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,

då me med vigsla tunge,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge
skal lova Herren vår.
Elias Blix