Kunsten å være unik…….i en bukett.

Forhistorie
Jeg har en kollega som elsker å ta bilder. Hun går på det ene fotokurset etter det andre og har etter min mening blitt veldig god på å «se» det vi andre enten tar som en selvfølge eller haster forbi uten å legge merke til. Detaljer vi stort sett ikke tenker så mye over. Tidlig i våres mens vi spiste lunsj en dag ba jeg henne om hun en dag kunne ta bilder av arbeidsplassen vår. Dagene og ukene gikk og jeg tenkte ikke så mye mer på denne samtalen. Noen uker før sommerferien mens jeg satt på kontoret mitt , sto plutselig denne fotodamen i døren. Hun rakte meg et nydelig lite blankt hefte og sa – «sommergave fra meg til deg». Dette lille hefte inneholdt alle de bildene hun en søndag uten min viten hadde vært og tatt av arbeidsplassen vår. Alle bildene var av de små detaljene jeg nevnte tidligere, alt fra den store døren vi går inn hver dag til et lite rødt hus du kun ser fra en spesiell vinkel fra ett spesielt vindu. Alle bildene hadde en tittel . bildet på omslaget hadde fått tittelen «kunsten å være unik i en bukett» -« jeg synes den tittelen passet så godt til deg «- sa hun smilende og gikk sin vei. Jeg skal innrømme at jeg ble veldig rørt. Her hadde det kommet en dame , gitt meg en bildebok og sagt at jeg var unik. Lille vanlige normale jeg. En dame som kjører tung motorsykkel, en dame som har en stor kunnskap og utdannelse i tallenes verden jeg aldri hadde maktet, en dame med både mann ,stort hus og helt sikkert kontroll på det meste i livet. Hun baker til og med kaker som ser ut som glansbildekaker. Hun synes jeg var unik. Hva var grunnen til det , undret jeg..

IMG_7154.JPG unik

Kunsten å være unik i en bukett
Stadig vekk skrives det og blir oss fortalt at vi alle er unike. Jeg prøver meg og sier – om du våger stå for hvem du er på godt og vondt , ja da er du unik. Hva er det da ved min personlighet og min væremåte som får en kollega til å synes at jeg er unik. Kanskje jeg skal prøve å definere ordet unik. Jeg synes noe eller noen er unik/unikt når det ikke er noe jeg kan ta som en selvfølge. Se for deg en saueflokk på vei ned fra sommerbeite i fjellet. Hvem legger du merke til ? om du får en stor bukett med blomster i fanget, hvilken av blomstene legger du ved førsteøyekast merke til ? jo, den som på en eller annen måte skiller seg ut fra de andre. Det kan like gjerne være på vondt som på godt. Jeg har nok om jeg skal si det selv tilført arbeidsplassen min en ny og annerledes pust. Om den er frisk eller lukter råttent ja det får være opp til den enkelte , men pusten i seg selv var og er til tider fortsatt litt utover det som tidligere var vanlig blant mine kollegaer. Jeg har tatt sjanser underveis, for en kan aldri vite om slike avsporinger blir godt mottatt. Det har vist seg at de stort sett blir det. kanskje fordi vi alle liker overraskelser og sprelske påfunn. I hvert fall om noen andre utfører de slik at vi selv kan more oss. Det å vise med de bitte små handlinger at du setter pris på kollegaene dine og byr litt på deg selv, ja det koster så lite , men du verden så mye det gir og vi vil få det mangedobbelte tilbake. Noen ganger har jeg selvfølgelig feilet og driti på draget som det heter på bredt norsk, men er det ikke sånn med mange ting i livet? Den som intet våger intet vinner. Og jeg har vunnet! Jeg har hva jeg kaller verdens beste arbeidsplass. Jeg har verdens beste kollegaer som jeg fryder meg over og savner når de er borte. Jeg er i tillegg så heldig at jeg har arbeidsgivere som i mine øyne er unike. Ja for jeg synes det er de rundt meg som er unike. Rett og slett fordi de gir meg rom for å være den jeg er. De viser i handling og ord at de setter pris på meg for den personen jeg er, og det jeg bidrar med. Det er unikt for meg . Jeg har ikke vært vant med at folk rundt meg velger å hjelpe meg å bære min personlighet med stolthet og som i tillegg støtter meg og mine drømmer. Da blir dette for meg unike mennesker .
Det unike ligger ikke i selvfølgeligheten.
Det unike ligger i særegenheten.
Våger du ta vare på det særegne, på godt og vondt,
Ja da er du på vei inn i et unik verden.
Etter å ha tenkt og grublet på dette med hva det var som fikk min kollega til å synes jeg er unik er nok at vi på min/vår arbeidsplass gir hverandre rom for at vi er forskjellige. Vi kan le så vi faller av stolen , vi kan gråte åpenlyst uten blygsel. Vi erter hverandre, vi viser sinne over noe en har sagt eller gjort så det gnistrer på høylys dag mens lunsjbuffeten velter seg på kjøkkenet. Men vi våger også vise og fortelle at vi setter pris på hverandre. Vi forteller hverandre at vi savner hverandre og vi står samlet som gruppe om det skulle være nødvendig. Vi gjør hverandre unike på min arbeidsplass. Og sammen med alt dette og alle våre personligheter har vi fått et unikt arbeidssted. En arbeidsplass og med arbeidsgivere og kollegaer som tillater at folk er forskjellige og setter pris på ulike personligheter er selv i 2013 unikt. Kanskje det rett og slett er alle de forglemmegeiene rundt den ene synlige som er unike , i og med at de tillater synlighet for en og lar den ene skinne litt i ny og ne….
Om du er så heldig å ha en unik arbeidsplass skal du aldri la det bli en selvfølgelighet .

Våren er i anmarsj og jeg undres..

Over skaperverkets årlige ritual. Det er en deilig tid jeg går i møte. Jeg skal mettes med skjønnhetsinntrykk i form av duft, farge ,varme og lys. I en lang og mørk vinter har jeg båret på lengselen etter lystet og varmen. Nå er tiden endelig her og jeg stemmer i med Elias Blix som sa;
«Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord og atter som eit under nytt liv av daude gror»
Spørsmålet er om jeg kommer til å ta meg tid nok til å oppleve hva som skjer i naturen i disse vårmånedene. Klarer jeg det, eller har jeg blitt så nærsynt og sløv i all min travelhet at jeg ikke har sans for skaperverkets årlige under med busker og trær som grønnes, blomster som springer ut i all sin skjønnhet. Jeg undres..
Jeg har bestemt meg for å bli ennå flinkere til å stanse opp og nyte denne tiden som dessverre går så alt for fort. Det er nå en gang slik at jo eldre jeg blir , desto hurtigere synes tiden å gå. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og så mye jeg burde gjøre men tiden strekker dessverre ikke til. Eller er det jeg som er for dårlig på å prioritere? Jeg stiller meg selv stadig oftere spørsmålet om hva som er det vesentlige i livet, og i den forbindelse har jeg valgt å dele mine holdninger og verdier i to kategorier. Jeg ser på meg selv som et tjern med en overflate som er godt synlig og som de fleste nok setter meg i en bås etter. Ja for det er nå en gang slik at vi mennesker liker å putte ting og andre mennesker i båser. Så har jeg et dyp under denne overflaten som består av tankene , livsverdiene og drømmene mine og hjertet mitt. Det er her i denne indre delen av meg jeg ønsker å ta de fleste valg og det er her jeg ønsker at flere kan se meg. Derfor har jeg bestemt meg for å fylle tjernet mitt med så klart vann som overhodet mulig slik at andre mennesker kan se ,virkelig se og høre meg. Ja om de stanser i noen minutter da og glor litt på dette menneskelige tjernet.
Det er mitt inderlige ønske at min og andres jakt etter materielle goder ikke blir så tidkrevende at vi ikke får oppleve roen og stillheten. For det er da vår sjel arbeider. Men jeg vet av erfaring at dette er vanskelig. Overflaten betyr så mye for så mange av oss. Jeg vil at våren spirer fra bunnen av mitt tjern og ikke bare som liljen vi ser på overflaten. Røttene til denne vannliljen skal være friske og levedyktige. Tenk så fantastisk å kunne kjenne følelsen av vår i eget liv. Vil jeg i år, bedre enn tidligere, klare å nyte dette vidunderet som kalles vår. Jeg undres..

No livnar det i lundar,
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var som Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Det var dei mørke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned til fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,

då me med vigsla tunge,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge
skal lova Herren vår.
Elias Blix

Mye bagasje å dra på

koffert.jpg 2

Bagasje er ikke bare en koffert, bag eller sekk du drar etter deg på tur. Det er også alt det du drar med deg fra fødselen av . Livets koffert som jeg kaller den. Klær, toalettsaker og annet utstyr du har med deg når du er ute og reiser på lengre turer er i din livs bagasje gjort om til hvordan du er oppdratt fra barnsben av, venners og miljøets påvirkning, samt hvordan dette og en hel del annet har formet dine holdninger og hvordan du er og utrykker deg overfor andre . Og hvordan du behandler deg selv, glem ikke det. Når du blir gammel eller godt voksen om du vil, så har denne kofferten blitt fylt med reisegods fra fødsel og til slutt grav. Hva du har med deg, og hvordan du transporterer bagasjen , varierer med reisemåte og bagasjens vekt.
Flyselskapene har grenser for hvor mye bagasje du kan ha med deg og i tillegg har de satt klare grenser og lover for hva du kan ha i bagasjen din. Tenk om livets bagasjekoffert hadde vært sånn. Tenk om du kunne levere kofferten på et hittegodskontor og la den stå der til du hadde lyst til å hente den ut igjen. Tenk om det var lover som fortalte deg at vonde minner, holdninger du har blitt prentet inn fra du var liten som er med på å gjøre veien framover humpete, selvtilliten og selvfølelsen som er alt for liten eller alt for stor, ja tenk om alt dette måtte fjernes før du gikk videre. Det hadde vært særdeles deilig til tider. Men slik er det ikke. Vi har ikke annet valg enn å dra rundt på vår egen bagasje. Alle har vi kofferter som er fylt med mye rart og alt dette er med på å forme oss som mennesker. En annen ting som alle har med seg i sin koffert er et hefte fylt med mønster. Ikke strikke eller hekle mønster, men mønster oppskrifter på hvordan du og hvorfor du vanligvis gjør som du gjør eller sier som du sier i den enkelte situasjon. Om du nå , når du leser dette, tenker at du ikke har noen mønster, ja så må jeg dessverre skuffe deg og si at nettopp det er et av dine mønster. Det er denne mønsterboka som gjør det så vanskelig noen ganger her I livet.
Jeg føler til tider at det ikke er en eneste strikkeoppskrift i boka jeg  klarer å få til. Jeg trøster meg med at trening gjør mester, og ingen har ennå dødd av å tryne og få skrubbsår.
Jeg fikk min lille koffert som nyfødt og med årene har den vokst til en tung Amerika koffert. Det positive er at i alle hulrom fyller jeg opp med minner og gode historier som forteller meg at jeg våger å leve mitt liv. Det i seg selv er et fint mønster, og du verden så mange fine klistremerker en stor koffert får plass til – det er ikke hvordan du har det , men hvordan du tar det som er viktig.

Er du leken ?

Hva er det som gjør at veldig mange voksne mennesker slutter å leke?

Er de redd for å virke barnslige ?

Og hva er å være voksen ?………

Image

Hvordan kan det ha seg at når du tipper over en viss alder så fnyser folk når de får høre at jeg synes det er moro å skli på gelenderet ? Jeg er et lekent menneske, og samtidig så anser jeg da meg selv for å være voksen, i hvert fall av år. Jeg elsker å lage snø engler, bygge sandslott, ha vannkrig, fnise, le og finne på dumheter som ikke har alvorligere konsekvenser enn de jeg gjør det sammen med merker. Hvorfor skal jeg behøve å bli traust og kjedelig med kontrollert latter etter fylte 40 år ? Hvem har laget den regelen ? lek mens du ennå kan, for plutselig en dag savner du det, og har ikke lenger muligheten grunnet helse problemer eller andre ting……
Les en barnebok. Jeg er ikke flau over å si at jeg finner mye spenstig i enkelte barne/ungdomsbøker, særlig når du leser med en voksens øyne og erfaringer i hode. Ta fram brett spillet igjen og spill monopol med bare voksne rundt bordet. Det å våge leke som voksen gir hverdagen en helt ny dimensjon. Når lo DU rått og uhemmet sist………..Og husk;

GAMMEL BLIR DU UANSETT, MEN VOKSEN ER LITT MER FRIVILLIG.

Regnbuen er din om du vil

Og du kan bruke hvilken farge du vil. Jeg er grådig,når det kommer til fargebruken,så jeg velger alle de farger jeg kan favne. . Jeg vil bruke så mange som mulig i uken som kommer. Jeg vil ha en god blanding og på den måten skape min egen skjønnhet i livet. Hvem gjorde vel dette bedre enn selveste Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Hun blandet og hun mikset,og fant sin helt egne spesielle måte å la fargene leve sammen på.Det er søndag kveld og hele uken ligger ubrukt foran meg. Jeg har bestemt meg for at den skal inneholde mange farger og nyanser, ikke bare én . Om andre mennesker jeg møter velger å spy ut grumsete skitne farger eller fargeløshet rundt seg, ja da står jeg klar med min store malekost og splatter noen fargerike prikker på dem. Bedre med regnbueprikker enn ingen prikker i det hele tatt mener nå jeg. I mogen tidlig skal jeg gå ut døren med malekosten i den ene hånden og spannet i den andre. På spannet står det skrevet;
Det er ikke alltid de store tingene som skaper den beste fargen!

20130210-204440.jpg

Forbudt,men smaker best..

Når jeg var liten lagde moren min en avtale på våre vegne om at hun skulle sparke meg lett på leggen , når hun syntes jeg forsynte meg for mye og for ofte av godteri skålen på bordet når vi var på besøk hos folk. Det resulterte i at jeg satt og stirret på den skålen hele tiden. Den var nesten hypnotisk. Jeg lengtet med hvert eneste fiber i kroppen etter den forbudte sjokolade .
Som voksen må jeg erkjenne at den sjokoladen jeg ikke har lov til å spise, være seg av ymse årsaker, er den som smaker aller best. Den heftige følelsen som leker gjemsel i kroppen når jeg smaker på noe jeg vet at jeg ikke burde smake på , ja den følelsen vet du….. Mmmmmmmm
Den følelsen er som kalvens første møte med våren. Muligens ennå bedre.
Noen ganger varer den bare ett kort øyeblikk. Andre ganger over tid. For om jeg kun smaker små biter av gangen, så varer både den forbudte fristende sjokoladen ennå lenger og følelsen i kroppen stiger som kullsyren i en brusflaske du rister på. Du vet at gleden og smaken tar slutt, men du tyner det så langt det lar seg gjøre, om ikke lenger.
Akkurat nå om dagen har jeg to slike forbudne herligheter rundt meg.
En fantastisk god banansjokolade , en sånn du finner i Twistposen. Jeg er overbevist om at den vil smake himmelsk i den korte stunden den ligger i munnen mens alle mine smaksløker jobber på spreng. Jeg vil jo få mest mulig ut av denne nytelsen. I tillegg har jeg en Lion sjokolade. Herregud så godt den ville ha smakt ! Det er en langt større og mektigere sjokolade enn banansjokoladen, men det betyr bare at jeg kan ta flere små biter og nyte den lenger. Men banansjokoladen er som skapt for min gane…
Jeg skal egentlig ikke spise noen av dem. Ei heller smake . De ligger i skålen som fra jeg var liten ble kalt skålen med den forbudne frukt… Hvor frukten kommer inn i bildet, ja se det skjønner jeg ingenting av.

Jeg ser i bakspeilet.

Når jeg  setter meg inn i en bil på førersiden og svinger ut på veien  går bilen  i retning —– forover. Jeg  kjører  sakte eller fort alt ettersom  min fot trykker på gasspedalen. Jeg har full oversikt over det som er  rundt bilen , i hvert fall fra dø vinkelen og noen få meter framover. Hva som gjemmer seg eller hopper ut i veibanen rundt neste sving eller så langt foran at mine øyne ikke klarer å observere det vet jeg ikke, men sånn noenlunde oversikt over veibane og situasjon har jeg . Verre er det med alt som kommer bakfra. Ja for tro ikke noe annet enn at det faktisk kommer biler, eller at det skjer uventede ting der bak som på en eller annen måte kan få konsekvenser for trafikken foran . Derfor er det viktig å bruke bakspeilet. Det samme gjelder i mitt  liv. Framover vil jeg på livets vei. Jeg  ønsker å legge fortiden bak  meg . Det er det ingen tvil om. Jeg lukker dører og drar i den retningen skiltet med framover  peker. Jeg kan lukke så mange dører  jeg bare  makter , og jeg kan trå på gasspedalen til speedometeret slår krøll på seg, men det vil fortsatt skje ting der bak som  vil påvirke framtidsveien jeg kjører på. Da er det lurt å ha husket bakspeilet. Jeg skal ikke rygge tilbake inn i fortiden , det er svært sjelden klokt, men om jeg  tar en titt i speilet med jevne mellomrom  er jeg  forberedt på  ringvirkningene av  hendelser der bak. Og hva de vil legge igjen av hindringer foran på min vei.  Jeg har erfart at om ikke alle  stenger de samme  dørene som meg  vil jeg få påminnelser om ting der bak i framtiden.

K